Dårlig samvittighet overfor Petter

Nå var det på tide med en bloggpost igjen. Håper det er bedre seint enn aldri. Overskriften har ingen sammenheng med at bloggen kommer litt i seneste laget. Overskriften henger heller sammen med et av norsklærerens dilemmaer.

Jeg tror jeg nå er et skritt videre på veien til å justere undervisningspraksis. Det er motiverende. Det er gøy når man som lærere får ny og spennende lærdom som gjør at jeg får lyst til å endre undervisningspraksis. Jeg fikk det etter å ha lest Marianne Hagelia sin bok «Digital studieteknikk» fra 2017. Jeg skjønte at jeg burde ha lest denne boka tidligere. 

Boka fokuserer ikke kun på nye tema, men forfatteren har satt digitaliseringen inn i en struktur som overbeviser om at vi lærere i større grad er forpliktet til å bruke nye metoder, nye medier og nye systemer inn i undervisningen. Dette ikke for å være kul, eller moderne, men for å henge med, og ikke «produsere» allerede avdankede studenter, arbeidere og borgere til samfunnet. Jeg ble nok litt fanget av begrepet «konnektivismen», et begrep jeg ser blir underbygget gjennom hele boken, og jeg  opplever stemmer med det jeg ser rundt meg. Vi går ikke rundt å memorerer lenger, men vi er tilkoblet nettet, gjennom våre nettverk, der vi henter informasjon og kunnskap kontinuerlig. Psykologilærerne, norsklærerne, samfunnsfagslærerne ved skolen har selvfølgelig sine grupper på fb, der det blir lagt ut tips, forslag til undervisningsopplegg og spørsmål. Disse nettverkene brukes mer eller mindre aktivt av lærerne hele tiden, men jeg er usikker på om vi er gode nok på å veilede våre elver til å skaffe seg sitt egen Personlige Lærings Nettverk (PLN). 

Endringene er kommet for å bli – det vil si endringene er kommet for å bli til nye endringer, og målet må være å jobbe for å få mennesker til å bli mest mulig trygg i endringene og utvikingen. Se muligheter fremfor hindringer. Se effektivisering i nye metoder, fremfor merarbeid ved å lære nye metoder. Se det morsomme og spennende fremfor det skumle.

Jeg ble nesten litt deprimert når jeg tenkte på at jeg hang så langt etter med bruk av digitale verktøy. Hvem vil vel være den gamle læreren som ikke henger med i tiden. I alle fall ikke jeg – jeg har jo ikke jobbet som lærere i 10 år ennå. Det er for tidlig å bli avdanket. Samtidig begynte jeg å tenkt på hva det er jeg bruker av digitale verktøy som jeg kan utvikle bruken av, og bruke mer. Da lysnet sinnet litt – Itslearning (Its), Facebook, blogg, aktive nettsøk i timene, Youtube og noe annet. Jeg har jammen vært innom litt av hvert i løpet av årene. Jeg bruker selvfølgelig læringsplattformen Its til det den er egnet til, og bruker aktivt Facebook til å gi beskjeder og kommunisere kjapt med elevene. Det sies at ungdom ikke bruker Facebook, det er ikke min opplevelse, men de bruker den helt annerledes enn oss som er født på 70-tallet.

Jeg har aldri kommet helt i gang med OneNote eller Teams, men det kan jeg jo bruke denne våren til å teste ut, og dermed lære mer om.

Kanskje ikke poenget er å bruke mest mulig digitale verktøy, men å bruke verktøyene mer strategisk og målrettet i det pedagogiske og didaktiske arbeidet. Det fordrer jo også at læreren kjenner til verktøyene slik at han kan ta denne vurderingen, og gi veiledning til elevene. Jeg har mer å lære, selv om jeg kanskje ikke er så ille som jeg fryktet.

Klassen min, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg, har engasjert seg litt i norskfaget igjen - noen har i alle fall engasjert seg. De har lagt ut en lenke i klassens Facebookgruppe til en artikkelsom sto i VG i begynnelsen av februar i år. I artikkelen fremkommer det ganske krass kritikk av norskfaget i dagens videregående skole. En kjent diskusjon, mellom de som ønsker norskfaget som redskapsfag (slik jeg leser er den unge artikkelforfatterens hensikt å fremme) og norskfaget som et kultur- og dannelsesfag. Artikkelforfatteren hevdet at «For ungdommen nå til dags er ikke lenger Ibsen den nest beste dikteren i verden». Han får støtte fra Georg Brandes som allerede i 1908 skrev at for ungdom gjør best i å benytte bøker som er skrevet  for nålevende mennesker (Skaftun, 2009). 

Artikkelen i VG skapte en diskusjon i klassen – en diskusjon som neppe hadde kommet så tydelig frem, om det ikke var for de digitale verktøyene som ble brukt. Det ble skrevet et motsvar på artikkelen fra norsklæreren. Et svar som i større grad tok vare på kultur- og dannelsesdelen av faget. Dette var med på å skape engasjement, det var mulig å bruke/lære mer om sjangerforståelse, og man måtte bruke kunnskap om retorikk. Tema som passer inn i en st-klasse som har norsk i vg.2. Det kunne også være fristende å prøve ut et eller flere av skrivegrepene som Kverndokken skisserer i boken «101 skrivegrep». «Argumentere», «Argumentere for og imot», eller rett og slett «Å bruke kommentarfelt» har jo klassen selv lagt opp til å prøve ut (Kverndokken(red.), 2014).

Artikkelen som satte i gang diskusjonen i klassen hadde frustrasjon som utgangspunkt, men jeg tror den førte frem til læring og utvikling hos flere av elevene, og kanskje også hos læreren. Her maktet læreren og gripe situasjonen og gjøre noe konstruktivt ut av den. Det er ikke alltid at det er lett – verken med eller uten digitale hjelpemidler.

Samme gode norsklærer hadde for noen uker siden dårlig samvittighet – dårlig samvittighet overfor barokken – dårlig samvittighet overfor Petter Dass. Måtte ikke elevene lære noe om Petter Dass og «Herre Gud! dittdyre navn og ære»?

Det ble en undervisningsøkt om mannen bak «Nordlands trompet»

Nå har klassen hatt noe om barokken, de har hatt om Petter Dass og de har hatt om «Herre Gud! ditt dyre navn og ære». Jeg vet ikke om de er glad for det. Jeg vet ikke om det var viktig. Jeg vet at det var i tråd med forventinger om hva norsk videregående skole skal lære bort. Kunne vi gjort det på en annen måte – kunne vi brukt digitale verktøy slik at det ble mer spennende og mer nyttig læring? Læring som i større grad tar opp i seg, og erkjenner konnektivismen.

Referanser

Hagelia, M. (2017). Digital studieteknikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Kverndokken(red.), K. (2014). 101 skrivegrep. Bergen: Fagbokforlaget.

Skaftun, A. (2009). Litteraturens nytteverdi. Bergen: Fagbokforlaget .

Literacy – en gavepakke på veien til dybdelæring?

For noen år siden fanget jeg opp et nytt begrep som ble tatt i bruk av norsklærerne på skolen – LITERACY – for meg skapte det den gangen avstand. Et begrep jeg selvfølgelig forsto delvis hva innhold, men jeg skjønte også at jeg ikke helt fattet omfanget av begrepet norsklærerne nå hadde begynt å bruke. Jeg er egentlig ikke sikker på at skjønner begrepet fullt ut ennå. Samtidig er det et av de ordene som det gir mening å bruke, da det ikke er så lett å finne en fullgod norsk oversettelse. Det er vel de lånordene som blir stående – lånord som det legges ett innhold inn i, et innhold utover det de norske begrepene greier å fange.

Jeg googlet «literacy norsk». Det kom opp over 10.000.000 resultat, men hos meg kommer Språkrådet opp først – da kjente jeg litt glede.

Språkrådet legger vekt på at begrepet er stort, ikke avklart og har en vid forståelse og bruk. Språkrådet viser også til Unesco sin definisjon av begrepet, slik forfatterne av litteraturen som blir brukt i dette studiet henviser til. Både Penne og Fjørtoft trekker frem dette som et utgangspunkt.

Literacy is the abilty to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and society. («The Plurality of Literacy and its Implications for Policies and Programmes». UNESCOEducation Sector Position Paper, Paris 2004.)

Når vi ser dette innholdet, og legger til norske begrep som lese- og skrivefør, å forstå, tolke, uttrykke seg, kommunisere og orientere seg slik at man kan delta i samfunnet. Ja da er det klart at en samfunnsfaglærer i videregående skole er med på notene. Dette er viktig kompetanse for elevene å tilegne seg i alle fag, og på tvers av fag. Her kommer også dannelse inn som et sidebegrep som gjør det hele vemodig vakkert.

Kanskje dette er noe jeg kan ha nytte av som samfunnsfaglærer og psykologilærer også. Som psykologilærer er jeg så heldig å ha kontaktlæreransvar sammen med norsklæreren i en vg.2 klasse. En fantastisk flott klasse – både hyggelig og engasjert gjeng på 26 elever. Hyggelig og engasjert er en god kombinasjon for klasser  i den videregående skole.

MEN det har skjedd noe rart dette skoleåret. Klassen synes at norsk har blitt tungt og kjedelig. Norsk ble faktisk opplevd som ganske gøy i 1.klasse, men har nå blitt mye vanskeligere. Dette er nok ikke så rart som det først kan høres ut. Dette har skjedd med 2.klasser tidligere. Overgangen fra 1. til 2.klasse i norskfaget oppleves for mange studiespes.elever som tung.

Er det noe vi kan gjøre med dette? Blir ulikhetene mellom primærdiskurs og sekundærdiskurs større for mange av elevene, og dermed et større hinder (Penne, 2010)? Er det mulig å bruke innholdet i literacy-begrepet for å motivere elevene, og justere noe av opplegget i norskfaget?

   

Når elevene begynner i 2.klasse vet læreren og elevene at nå har de startet på veien til norskeksamen i 3.klasse. Norskfaget danner et sammenhengende løp gjennom de 4 timene i 2.klasse og de 6 uketimene i 3.klasse. Et stort fag, som minimum skal føre frem til en skriftlig eksamen, kanskje to skriftlige eksamener om de blir trukket opp i sidemål. Videre er det også mulig og komme opp i norsk muntlig. Er dette eksamensfokuset med på å prege norskfaget i så stor grad at det utvidede literacy-begrepet blir redusert til pugging av det som kan komme til eksamen? Det er på eksamen man blir målt – både lærer og elever. Blir det da to år med mye språk- og litteraturhistorie som gjør at noe av gleden og nysgjerrigheten i faget forsvinner, på veien mot en sikker, eller flere mulige eksamener?

Samtidig skal elevene måles for å sjekke ut om de har kommet opp på et høyt taksonomisk nivå. Får å komme opp på et høyt nivå er det vesentlig å ha bre kompetanse på forståelse, tolkning, være skrivefør i vid forstand som nettopp er literacykompetanse.

Målene for norsklæreren og elevene fremkommer i kompetansemålene i faget, men over disse skal fra 2020 «Overordnet del av læreplanverket» ligge. I kapittel 2.2 Kompetanse i fagene, skrives det følgende om dybdelæring.

Skolen skal gi rom for dybdelæring slik at elevene utviklerforståelse av sentrale elementer og sammenhenger innenfor et fag, og slik at delærer å bruke faglige kunnskaper og ferdigheter i kjente og ukjentesammenhenger. I arbeidet med fagene skal elevene møte oppgaver og delta ivarierte aktiviteter av stadig økende kompleksitet. Dybdelæring i fag innebærerå anvende kunnskaper og ferdigheter på ulike måter, slik at elevene over tidkan mestre ulike typer faglige utfordringer individuelt og i samspill medandre.

Det er mulig å se noen linjer og fellesnevnere mellom begrepet literacy i norskfaget og kapittelet som omhandler kompetanse i fagene i den nye overordnede delen av læreplan. «Literacy er med andre ord både et sett med kulturelle praksiser og en kompetanse som vi kan inneha» (Fjørtoft, 2014, s. 72)

Er det mulig for kontaktlærerne til den kule 2.klassen og gjøre noe sammen i norskfaget? Gjøre noe for å komme litt videre i dybdelæretenkning og fokus på literacy som kulturell praksis og kompetanse. Kanskje vi kan klare dette ved bruk av didaktiske virkemidler. Både didaktiske virkemidler i klasserommet, men også gjennom digitale verktøy og sosiale medier.

Jeg håper jeg kommer til å skrive mer om dette tema og denne klassen her på bloggen.  

Referanser

Fjørtoft, H. (2014). Norskdidaktikk. Bergen: Fagbokforlaget .

Penne, S. (2010). Litteratur og film i klasserommet. Oslo: Universitetsforlaget.

Presentasjon av blogger

Jeg er lærer og rådgiver ved Re videregående skole Vestfold. Som lærer har jeg undervist i samfunnsfag og psykologi i nærmere 9 år. Jeg er også rådgiver ved skolen. Nå driver  jeg mest karrieremessig veiledning for elever som går et studieforberdende studieløp.
Jeg har ikke mye undervisningserfaring i norskfaget, men jeg det siste året har tatt "norsk med yrkesfaglig profil" ved OsloMet, for nettopp å tilegne meg kompetanse for å undervise i norsk.
Min erfaring med norsk og norskfaget gjennom barne- ungdomsskole og egen videregående utdanning er heller  brokete. Det er kanskje et viktig utgangspunkt for at jeg nå synes det er spennende å gå inn i norsk som fag, og lære om norskdidaktikk.
Samfunnet er rigget slik at norsk er det mest sentrale fagområdet for å få innflytelse og makt. Det å kjenne at man kan påvirke omgivelsene og beslutninger gjennom tekst, muntlig eller skriftlig, er god følelse for de fleste. Det å finne nye måter å lære bort dette på er motiverende.

https://www.flickr.com/photos/linehk/3083892277/in/dateposted/

Påvirkning skjer gjennom språket - skriftlig og muntlig. Denne påvirkningen går stadig gjennom nye  medier og gjennom ulike kanaler. Målet må være å få flere til å bli tilstrekkelig komfortable og trygge på bruk av eget språk, slik at de påvirker sine omgivelser på en konstruktiv og god måte.