Literacy – en gavepakke på veien til dybdelæring?

For noen år siden fanget jeg opp et nytt begrep som ble tatt i bruk av norsklærerne på skolen – LITERACY – for meg skapte det den gangen avstand. Et begrep jeg selvfølgelig forsto delvis hva innhold, men jeg skjønte også at jeg ikke helt fattet omfanget av begrepet norsklærerne nå hadde begynt å bruke. Jeg er egentlig ikke sikker på at skjønner begrepet fullt ut ennå. Samtidig er det et av de ordene som det gir mening å bruke, da det ikke er så lett å finne en fullgod norsk oversettelse. Det er vel de lånordene som blir stående – lånord som det legges ett innhold inn i, et innhold utover det de norske begrepene greier å fange.

Jeg googlet «literacy norsk». Det kom opp over 10.000.000 resultat, men hos meg kommer Språkrådet opp først – da kjente jeg litt glede.

Språkrådet legger vekt på at begrepet er stort, ikke avklart og har en vid forståelse og bruk. Språkrådet viser også til Unesco sin definisjon av begrepet, slik forfatterne av litteraturen som blir brukt i dette studiet henviser til. Både Penne og Fjørtoft trekker frem dette som et utgangspunkt.

Literacy is the abilty to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and society. («The Plurality of Literacy and its Implications for Policies and Programmes». UNESCOEducation Sector Position Paper, Paris 2004.)

Når vi ser dette innholdet, og legger til norske begrep som lese- og skrivefør, å forstå, tolke, uttrykke seg, kommunisere og orientere seg slik at man kan delta i samfunnet. Ja da er det klart at en samfunnsfaglærer i videregående skole er med på notene. Dette er viktig kompetanse for elevene å tilegne seg i alle fag, og på tvers av fag. Her kommer også dannelse inn som et sidebegrep som gjør det hele vemodig vakkert.

Kanskje dette er noe jeg kan ha nytte av som samfunnsfaglærer og psykologilærer også. Som psykologilærer er jeg så heldig å ha kontaktlæreransvar sammen med norsklæreren i en vg.2 klasse. En fantastisk flott klasse – både hyggelig og engasjert gjeng på 26 elever. Hyggelig og engasjert er en god kombinasjon for klasser  i den videregående skole.

MEN det har skjedd noe rart dette skoleåret. Klassen synes at norsk har blitt tungt og kjedelig. Norsk ble faktisk opplevd som ganske gøy i 1.klasse, men har nå blitt mye vanskeligere. Dette er nok ikke så rart som det først kan høres ut. Dette har skjedd med 2.klasser tidligere. Overgangen fra 1. til 2.klasse i norskfaget oppleves for mange studiespes.elever som tung.

Er det noe vi kan gjøre med dette? Blir ulikhetene mellom primærdiskurs og sekundærdiskurs større for mange av elevene, og dermed et større hinder (Penne, 2010)? Er det mulig å bruke innholdet i literacy-begrepet for å motivere elevene, og justere noe av opplegget i norskfaget?

   

Når elevene begynner i 2.klasse vet læreren og elevene at nå har de startet på veien til norskeksamen i 3.klasse. Norskfaget danner et sammenhengende løp gjennom de 4 timene i 2.klasse og de 6 uketimene i 3.klasse. Et stort fag, som minimum skal føre frem til en skriftlig eksamen, kanskje to skriftlige eksamener om de blir trukket opp i sidemål. Videre er det også mulig og komme opp i norsk muntlig. Er dette eksamensfokuset med på å prege norskfaget i så stor grad at det utvidede literacy-begrepet blir redusert til pugging av det som kan komme til eksamen? Det er på eksamen man blir målt – både lærer og elever. Blir det da to år med mye språk- og litteraturhistorie som gjør at noe av gleden og nysgjerrigheten i faget forsvinner, på veien mot en sikker, eller flere mulige eksamener?

Samtidig skal elevene måles for å sjekke ut om de har kommet opp på et høyt taksonomisk nivå. Får å komme opp på et høyt nivå er det vesentlig å ha bre kompetanse på forståelse, tolkning, være skrivefør i vid forstand som nettopp er literacykompetanse.

Målene for norsklæreren og elevene fremkommer i kompetansemålene i faget, men over disse skal fra 2020 «Overordnet del av læreplanverket» ligge. I kapittel 2.2 Kompetanse i fagene, skrives det følgende om dybdelæring.

Skolen skal gi rom for dybdelæring slik at elevene utviklerforståelse av sentrale elementer og sammenhenger innenfor et fag, og slik at delærer å bruke faglige kunnskaper og ferdigheter i kjente og ukjentesammenhenger. I arbeidet med fagene skal elevene møte oppgaver og delta ivarierte aktiviteter av stadig økende kompleksitet. Dybdelæring i fag innebærerå anvende kunnskaper og ferdigheter på ulike måter, slik at elevene over tidkan mestre ulike typer faglige utfordringer individuelt og i samspill medandre.

Det er mulig å se noen linjer og fellesnevnere mellom begrepet literacy i norskfaget og kapittelet som omhandler kompetanse i fagene i den nye overordnede delen av læreplan. «Literacy er med andre ord både et sett med kulturelle praksiser og en kompetanse som vi kan inneha» (Fjørtoft, 2014, s. 72)

Er det mulig for kontaktlærerne til den kule 2.klassen og gjøre noe sammen i norskfaget? Gjøre noe for å komme litt videre i dybdelæretenkning og fokus på literacy som kulturell praksis og kompetanse. Kanskje vi kan klare dette ved bruk av didaktiske virkemidler. Både didaktiske virkemidler i klasserommet, men også gjennom digitale verktøy og sosiale medier.

Jeg håper jeg kommer til å skrive mer om dette tema og denne klassen her på bloggen.  

Referanser

Fjørtoft, H. (2014). Norskdidaktikk. Bergen: Fagbokforlaget .

Penne, S. (2010). Litteratur og film i klasserommet. Oslo: Universitetsforlaget.