Dårlig samvittighet overfor Petter

Nå var det på tide med en bloggpost igjen. Håper det er bedre seint enn aldri. Overskriften har ingen sammenheng med at bloggen kommer litt i seneste laget. Overskriften henger heller sammen med et av norsklærerens dilemmaer.

Jeg tror jeg nå er et skritt videre på veien til å justere undervisningspraksis. Det er motiverende. Det er gøy når man som lærere får ny og spennende lærdom som gjør at jeg får lyst til å endre undervisningspraksis. Jeg fikk det etter å ha lest Marianne Hagelia sin bok «Digital studieteknikk» fra 2017. Jeg skjønte at jeg burde ha lest denne boka tidligere. 

Boka fokuserer ikke kun på nye tema, men forfatteren har satt digitaliseringen inn i en struktur som overbeviser om at vi lærere i større grad er forpliktet til å bruke nye metoder, nye medier og nye systemer inn i undervisningen. Dette ikke for å være kul, eller moderne, men for å henge med, og ikke «produsere» allerede avdankede studenter, arbeidere og borgere til samfunnet. Jeg ble nok litt fanget av begrepet «konnektivismen», et begrep jeg ser blir underbygget gjennom hele boken, og jeg  opplever stemmer med det jeg ser rundt meg. Vi går ikke rundt å memorerer lenger, men vi er tilkoblet nettet, gjennom våre nettverk, der vi henter informasjon og kunnskap kontinuerlig. Psykologilærerne, norsklærerne, samfunnsfagslærerne ved skolen har selvfølgelig sine grupper på fb, der det blir lagt ut tips, forslag til undervisningsopplegg og spørsmål. Disse nettverkene brukes mer eller mindre aktivt av lærerne hele tiden, men jeg er usikker på om vi er gode nok på å veilede våre elver til å skaffe seg sitt egen Personlige Lærings Nettverk (PLN). 

Endringene er kommet for å bli – det vil si endringene er kommet for å bli til nye endringer, og målet må være å jobbe for å få mennesker til å bli mest mulig trygg i endringene og utvikingen. Se muligheter fremfor hindringer. Se effektivisering i nye metoder, fremfor merarbeid ved å lære nye metoder. Se det morsomme og spennende fremfor det skumle.

Jeg ble nesten litt deprimert når jeg tenkte på at jeg hang så langt etter med bruk av digitale verktøy. Hvem vil vel være den gamle læreren som ikke henger med i tiden. I alle fall ikke jeg – jeg har jo ikke jobbet som lærere i 10 år ennå. Det er for tidlig å bli avdanket. Samtidig begynte jeg å tenkt på hva det er jeg bruker av digitale verktøy som jeg kan utvikle bruken av, og bruke mer. Da lysnet sinnet litt – Itslearning (Its), Facebook, blogg, aktive nettsøk i timene, Youtube og noe annet. Jeg har jammen vært innom litt av hvert i løpet av årene. Jeg bruker selvfølgelig læringsplattformen Its til det den er egnet til, og bruker aktivt Facebook til å gi beskjeder og kommunisere kjapt med elevene. Det sies at ungdom ikke bruker Facebook, det er ikke min opplevelse, men de bruker den helt annerledes enn oss som er født på 70-tallet.

Jeg har aldri kommet helt i gang med OneNote eller Teams, men det kan jeg jo bruke denne våren til å teste ut, og dermed lære mer om.

Kanskje ikke poenget er å bruke mest mulig digitale verktøy, men å bruke verktøyene mer strategisk og målrettet i det pedagogiske og didaktiske arbeidet. Det fordrer jo også at læreren kjenner til verktøyene slik at han kan ta denne vurderingen, og gi veiledning til elevene. Jeg har mer å lære, selv om jeg kanskje ikke er så ille som jeg fryktet.

Klassen min, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg, har engasjert seg litt i norskfaget igjen - noen har i alle fall engasjert seg. De har lagt ut en lenke i klassens Facebookgruppe til en artikkelsom sto i VG i begynnelsen av februar i år. I artikkelen fremkommer det ganske krass kritikk av norskfaget i dagens videregående skole. En kjent diskusjon, mellom de som ønsker norskfaget som redskapsfag (slik jeg leser er den unge artikkelforfatterens hensikt å fremme) og norskfaget som et kultur- og dannelsesfag. Artikkelforfatteren hevdet at «For ungdommen nå til dags er ikke lenger Ibsen den nest beste dikteren i verden». Han får støtte fra Georg Brandes som allerede i 1908 skrev at for ungdom gjør best i å benytte bøker som er skrevet  for nålevende mennesker (Skaftun, 2009). 

Artikkelen i VG skapte en diskusjon i klassen – en diskusjon som neppe hadde kommet så tydelig frem, om det ikke var for de digitale verktøyene som ble brukt. Det ble skrevet et motsvar på artikkelen fra norsklæreren. Et svar som i større grad tok vare på kultur- og dannelsesdelen av faget. Dette var med på å skape engasjement, det var mulig å bruke/lære mer om sjangerforståelse, og man måtte bruke kunnskap om retorikk. Tema som passer inn i en st-klasse som har norsk i vg.2. Det kunne også være fristende å prøve ut et eller flere av skrivegrepene som Kverndokken skisserer i boken «101 skrivegrep». «Argumentere», «Argumentere for og imot», eller rett og slett «Å bruke kommentarfelt» har jo klassen selv lagt opp til å prøve ut (Kverndokken(red.), 2014).

Artikkelen som satte i gang diskusjonen i klassen hadde frustrasjon som utgangspunkt, men jeg tror den førte frem til læring og utvikling hos flere av elevene, og kanskje også hos læreren. Her maktet læreren og gripe situasjonen og gjøre noe konstruktivt ut av den. Det er ikke alltid at det er lett – verken med eller uten digitale hjelpemidler.

Samme gode norsklærer hadde for noen uker siden dårlig samvittighet – dårlig samvittighet overfor barokken – dårlig samvittighet overfor Petter Dass. Måtte ikke elevene lære noe om Petter Dass og «Herre Gud! dittdyre navn og ære»?

Det ble en undervisningsøkt om mannen bak «Nordlands trompet»

Nå har klassen hatt noe om barokken, de har hatt om Petter Dass og de har hatt om «Herre Gud! ditt dyre navn og ære». Jeg vet ikke om de er glad for det. Jeg vet ikke om det var viktig. Jeg vet at det var i tråd med forventinger om hva norsk videregående skole skal lære bort. Kunne vi gjort det på en annen måte – kunne vi brukt digitale verktøy slik at det ble mer spennende og mer nyttig læring? Læring som i større grad tar opp i seg, og erkjenner konnektivismen.

Referanser

Hagelia, M. (2017). Digital studieteknikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Kverndokken(red.), K. (2014). 101 skrivegrep. Bergen: Fagbokforlaget.

Skaftun, A. (2009). Litteraturens nytteverdi. Bergen: Fagbokforlaget .